William Booth

Når vi nå er inne på temaet sjelevinning er det på sin plass å ta frem en av mine store helter, William Booth. Booth var den som grunnla Frelsesarmeen på 1800-tallet, og du verden så mye som denne "enkle", villige mannen utrettet i Guds rike. Hans lydighet mot Guds ord slår fremdeles bølger verden over snart 100 år etter hans død.

Han ble frelst som 15-åring, og han begynte straks å arbeide for å se mennesker frelst. Som han sa selv: "Jeg har alltid følt at sann religion ikke bare består i selv å være hellig, men også i å bistå sin korsfestede Mester i Hans verk med å frelse menn og kvinner, gjøre dem til stridsmenn, bevare dem tro inntil døden og så få dem inn i himmelen." (Kilde: Blod og Ild, Thomas Arnroth)

Booth hadde ingen sterk kallsbevissthet, i følge Arnroth, men han var bare drevet av hjertets overbevisning. Hvor skulle fattige sjeler finne håp, om ikke hos Gud? Og hvordan kunne de finne håp hvis ingen forkynte for dem? For William Booth var svaret like selvsagt som logisk: Siden de ikke kom uoppfordret til kirken, måtte noen gå til dem med Guds ord. Og det gjorde han hvert ledige minutt!

Hør bare hvordan hjertet hans banker gjennom hans ord i et brev til en av hans døtre. Han var 84 år da han skrev dette:

"Å hjelpe de ulykkelige og redde dem fra det helvetet på jorden som mange av dem lever i, å frelse menneskesjeler i langt større grad enn det vi gjør nå og å organisere dem som allerede er frelst for at ennå større seire skal bli vunnet. Det er drømmene jeg drømmer nesten hver time av mitt liv."

Å, må vi få større nød for de fortapte!

Elin

Gode nyheter

Jeg var 12 år gammel da jeg hadde min "frelsesopplevelse". Jeg ble med på et møte i menigheten jeg nå går i, og der inviterte de til å bli døpt i Den Hellige Ånd. Jeg visste vel i grunn ikke så veldig mye om akkurat det, alt jeg visste var at jeg ønsket å bli frelst! For det hadde nemlig storebroren min blitt kvelden før. Så jeg gikk frem til forbønn, og bad en bønn etter denne amerikanske predikanten, og så begynte jeg å strigråte. Jeg var tydelig berørt av noe som ikke var påvirket utenfra, men som kom innenfra. Jeg var ikke trist, og tror ikke jeg var så veldig glad heller, men jeg var ordentlig berørt av ett eller annet. Mens jeg stod der i Guds nærvær kom predikanten bort til meg og sa, "Bare tal det ut, du har det!" Dermed begynte jeg å tale i det som Bibelen kaller for andre tunger. Ord som er uforståelige for det mennesklige sinn, og som Bibelen sier er å tale hemmeligeheter i ånden. Som 12-åring, og ikke veldig menighetsvant, hadde jeg ikke noe særlig kjennskap til tungetale fra før, men likevel skjønte jeg hva jeg skulle gjøre når predikanten sa dette til meg. I Bibelen står det også at Den Hellige Ånd lærer oss alle ting. Spennende!

Så slik ble jeg frelst. 13. januar 1997. Jeg gikk siste året på barneskolen, og neste dag på skolen mens vi hadde sløyd, reiste jeg meg opp og sa høyt til de som var der at nå var jeg frelst og jeg kunne tale i tunger. Det var selvfølgelig mange som ble veldig nysgjerrig, og i friminuttet fulgte en flokk med jenter etter meg mens jeg fortalte om det jeg hadde vært med på.

Slik er det med mange av oss når vi møter Gud og blir tent i brann. Vi er frimodige og lengter etter å dele vår opplevelse med andre. Men så blir vi gjerne litt mer "balanserte" etterhvert, og er ikke så ivrige med å dele Jesus med de ufrelste. Vi lever våre kristenliv i privaten, og føler at vi ikke vil plage de som ikke er interessert med vårt livssyn.

Visste du at så få som 5-10% av alle menneskene i en gjennomsnittsmenighet har delt troen sin med noen andre i løpet av det forrige året? Det betyr at 90% av oss ikke har snakket om Jesus med en ufrelst person! (Kilde: Share Jesus without fear, William Fay)

Folkens, vi har verdens beste samtaleemne på lager. Jeg vet at jeg har vært alt for dårlig i å utnytte de mulighetene jeg har til å fortelle om Jesus. Men jeg har lyst til å skjerpe meg! Bli med du også. La oss ikke være blant de 90 prosentene som er late, og som går glipp av muligheten til å bli en som redder sjeler. Er det noe som lyser opp hverdagslivet, så er det sjelevinning!


Blessings fra Elin

Friends

Friends are friends for ever,
if the Lord's the Lord of them,
and a friend will not say never,
'cause the welcome will not end.
A lifetime's not to long to live as friends!

(Fra "Friends"; Deborah D. Smith og Michael W. Smith)

I løpet av et liv får man mange bekjentskaper, men ikke så veldig mange som man kan kalle venner. Derfor må man ta godt vare på de vennene man har!

På bildet ser du Ida (th) og meg i et lystig øyeblikk. Ida er ei veldig god venninne, som jeg setter enormt stor pris på! Vi har kjent hverandre i mange år nå, stått sammen i tykt og tynt, og vi har et kildevell av artige minner sammen. Det er bestandig givende å tilbringe tid sammen med henne!

Så Ida, dette blogginnlegget er til ære for deg. Takk for at du er den du er, og for at du er venninna mi! Du har et så godt og edelt hjerte, vil alltid det beste for andre, og er bestandig rede til å gi av deg selv. Man skal lete lenge etter en person som er så hengiven til å gjøre det som er rett. Du er helt super, og jeg er kjempeglad i deg!


Stor klem fra Elin

Ekte tilbedere

Er jeg en ekte tilbeder? Er jeg den tilbederen som Faderen søker? Det er sunt og viktig å stille seg slike spørsmål i blant. Ransake oss selv og kartlegge hvor vi befinner oss i vår vandring med Gud. En gang nær Gud er ikke det samme som alltid nær Gud. Derfor må vi hele tiden arbeide på vår frelse, og passe på at vi tar oss inn igjen når vi merker at vi glir bort i fra Gud.

Det er ikke det at vi slutter å tro. Eller fornekter Gud eller noe. På utsiden kan alt se helt flott ut. Men vi merker at vi ikke lenger er så følsom for Den Hellige Ånd som vi en gang var.

Gud leter etter de som tilber Han i Ånd og sannhet. Det handler ikke bare om å mene det vi synger under tilbedelsen på møtet. Det handler om oppriktighet, integritet, ærlighet, lydighet... At vi er gjennomsiktige, og lar Gud få hele oss.

Ekte tilbedelse er levende og synlig gjennom våre handliger og ikke bare ordene vi sier.

"Jeg formaner dere derfor, brødre (og søstre), ved Guds barmhjertighet, at dere framstiller deres legemer som et levende offer, hellig og velbehagelig for Gud. Dette er deres åndelige gudstjeneste." Romerne 12:1


Ønsker dere en nydelig helg!
Hilsen Elin

Yes, I believe!

Jeg skammer meg ikke over å tro på Gud. Han er like ekte som luften jeg puster. Jeg kan ikke drømme om et liv uten Hans nærvær, eller en eneste dag uten at jeg vet at Han er der. "Men hvordan vet du at Gud er der? Har du sett Han?" Nei, jeg har aldri sett han med mine fysiske øyne, og jeg har aldri hørt Hans hørbare stemme. Selv om det finnes de som har det også. Men hele tiden vet jeg at Han er der. Og Han taler. Det kan virke som tanker, men du bare vet at det ikke var du som tenkte det. Innskytelser om ting som du umulig kunne visst på egenhånd.

Det er ikke magisk eller mystisk. Det er et vennskap. Mellom Skaperen og Hans skapelse. En Mentor og Hans elev. En Herre og Hans tjener. En Far og Hans datter...

Gud er virkelig. Som Peter sier i en av brevene: Det er ikke nøye uttenkt eventyr vi snakker om, men vi var øyenvitner til Hans majestet. Øyenvitner...

Jeg tror ikke på noe som jeg ikke er sikker på finnes. Min tro er full visshet. Ja, jeg tror på Gud.