Jeg elsker jobben min. Den er givende, spennende, lærerik og veldig allsidig. Men i blant er den krevende og utfordrende. Særlig når det foreligger store prosjekter som krever kreativitet, tid og masse energi, og jeg over et visst tidsrom ikke har kapasitet til å gi oppmerksomhet til noe annet enn nettopp denne saken. Da tenker jeg lett; når dette er over, DA skal jeg kose meg. Men for øyeblikket skal jeg bare presse meg gjennom dette.
Mens jeg reflekterte over ulike ting for litt siden kom jeg frem til at jeg tenker sånn litt for ofte. Og som et resultat blir jeg en livsnyter kun innimellom de travle periodene. Men det er vel ikke slik det er ment å være, eller hva?
I den sammenheng kom jeg til å tenke på Paulus sine kloke ord i det første brevet til Tessalonikerne: Gled dere alltid, og takk under alle forhold. Han som kaller dere er trofast, og Han skal også gjøre det.
Livet er akkurat nå, og jeg føler at ved å "grue" meg gjennom krevende tidsperioder, kaster jeg bort litt av livet. I det siste har jeg begynt å si til mannen min i ulike situasjoner: Wow, for en dag! Den er virkelig en "once in a lifetime experience"! Og det er jo sant! Hver eneste dag gjennomleves kun en gang.
Det er ikke slik at vi ikke skal gi oss selv lov til å oppleve dager tyngre enn andre, men livet handler veldig mye om hvordan vi oppfatter ting. Så for min egen del prøver jeg å ikke oppfatte disse tyngre oppgavene som en mare, men heller forsøke å kose meg midt i det. Ta gode pauser med ekstra kos, ha litt snacks på siden, jobbe i koselige omgivelser ved å tenne lys og ha det ryddig rundt seg, og så videre. Og viktigst av alt: Gud hjelper oss gjennom det alt sammen, og fra Han kommer all den styrken, visdommen og gleden som vi behøver til å leve livet her på denne, i blant, veldig vanskelige jorda.
